20151205 Einars begravelse

Sotsøndag fikk vi beskjed om at Einar (Abelvik) var død.

 

I dag er det begravelse i Snillfjord kirke.

 

Gaute (sønn av Tore) var en av de to som delte ut sanger ved inngangen.

 

Einar var glad i å ferdes i skog og mark. Multeplukking var et høydepunkt. Bildet på bordet ved minneprotokollen hadde et bilde av han fra en moltetur.

 

Istedet for blomster var det ønsket en gave til Søvassli ungdomssenter.

 

Det var blomster og kranser fra familie, naboer og venner.

 

Einar var hjemme i Abelvika helt til slutten og døde i Margretes armer.

 

Organist Jostein Selnes og L.Fielding på fløyte spilte.

 

Det var flere som talte ved Einars kiste. Tore trakk frem mange av farens gode egenskaper og takket for det han hadde vært.

 

Rigmor snakket for barnebarna. Også de tre oldebarna var frem med blomster.

 

På vei ned til graven.

 

Ved graven.

 

Prest Jon Nilsen foretar jordpåkastelse.

 

Så fires kista...

 

...mens vintersolen kaster noen stråler innover Krokstadfjellet og Fagerdalsheian.

 

Alle i kirka var invitert til minnesamvær på grendahuset. Ingeborg ønsker velkommen.

 

Det kom mange og Gunnar måtte hente stoler fra "reservelageret".

 

Det ble servert sodd.

 

Men det var rikelig med mat, så alle fikk spise seg mette.

 

 

 

Ingeborg, Ståle og Solveig

 

Etter middagen var det kaffe og minnesamvær.

 

 

 

Jentene (barnebarn og oldebarn) sang "En stjerne skinner i natt".

 

Flere holdt fine taler. Blandt andre Jon Heggvik. Han las også et fint dikt av Ragnvald Vaage.

Eg var på ferd, kom til ei fatig kone
og skifte seng, då det var smått om plass
med son i huset, jamlik meg i alder,
og søt kom svevnen etter dagsens kjas.

Eg vakna tidleg av at døri rikta
og inn kom kona stilt, med lettføtt lag,
og la si hand som signand` på mi panne
og kviskra: Son stå opp, no er det dag.

Eg smilte litt, då varast ho sitt mistak,
fekk sonen vak, og gjekk med brydde drag.
Men aldri gløymer eg den moderhand på panna,
og desse ordi “Son stå opp, no er det dag”

Eg drøymer tidt, eg orm som aldri kjende
ei moderhand på panna, heit og mo,
eg drøymer tidt at når eg eingong vaknar
av siste svevn, då vil eg vakne so.

Slå augo opp og kjenne varme hender
lik strok av sol på mine kalde drag,
og høyre milde, milde moderlippor
som kviskrar: “Son, stå opp, no er det dag”

 

Anders tok bl.a. frem minne fra det første besøket i Abelvika.

Alle minnes Einar med takknemlighet og glede.

 

Skriv gjerne en kommentar på gjesteboka.

Fil: jostein/15/ja20151205.html